I samarbeid med Erik Berglihn og Barnas øy inviterer vi til undervannssafari. Lån en tykk våtdrakt og snorkleutstyr. Vi dykker etter spiselige ting og tang.
Du får opplæring i sikkerhetsprosedyrer og redning i sjø. Blir det noe fangst så kan vi grille dette i havna.
Velkommen til et av Sørlandets største julemarked!
Etter en nedskalert julefeiring på museet i fjoråret planlegger vi nå et stemningsfullt og trygt julemarked på Kongsgård, 1. søndag i advent kl. 12-16. Kom og få førjulshygge på museet!
Her blir det anledning til å kjøpe flotte, hjemmelagde julegaver. Mellom slagene kan man ta en kopp kaffe, kjøpe seg en vaffel eller spise litt julegrøt. Det blir julestemning på tunet og barna kan møte nissen. Program følger!
Jul på Gimle Gård: Vi pynter til jul og vil gjerne ha besøk av deg, familien din og vennene dine! Juletreet er pyntet, det er julestemning og vi byr på julemusikk. “Jul på Gimle” er en av veldig få dager hvor man kan rusle rundt i huset på egen hånd og ta inn stemningen i en av landsdelens vakreste herregårder.
Nærmere program og billettinformasjon følger. Velkommen!
Hvor er kvinnene i historieskrivinga? Det lurer vi ofte på. Kvinner har alltid vært sentrale i utviklinga av samfunnet vårt, men fram til godt utpå 1800-tallet hadde kvinner få formelle rettigheter. Kvinners rett til utdanning, til å være yrkesaktive, drive politikk, tjene egne penger og ha eiendom kom først på 18- og 1900-tallet. På tross av dette lovverket, finner vi i vår lokale historie flere eksempler på kvinner som har fått en plass i historien.
Lovverk knytta til kvinners rettigheter i Norge.
Markante kvinner
I museets lokalhistorie utstilling, «Mandal – der elv møter hav», forteller vi historiene til noen av de markante kvinnene med lokal tilknytning, som Elise Sem og Ellen Gleditsch. Det var også flere kvinner som var sentrale i utdanninga av byens innbyggere. I 1890-åra var fire av sju lærere ved byens middelskole kvinner. Dette til tross for at kvinner først i 1876 hadde lov til å avlegge middelskoleeksamen, og først i 1890 fikk adgang til offentlige lærerskoler. I 1910 var halvparten av alle folkeskolelærerne i Mandal kvinner.
En del av lærerpersonalet ved middelskolen i Mandal. Foto: Jensen Foto.
Kvinners deltakelse i yrkesliv og offentlig ordskifte ble viktig. Gjennom hardt arbeid ble kvinners formelle rettigheter gradvis utvida gjennom 1800-tallet. I 1901 fikk velstående kvinner stemmerett ved kommunevalg. Stemmerett betydde også at kvinner ble valgbare. I Mandal ble imidlertid ingen kvinner valgt inn ved valget i 1901, men engasjementet hadde starta.
Diskusjonsforening
Anna Sveindal (1865-1925) var født i Mandal og starta i 1898 bokhandel som hun drev fram til 1918. I 1902 var hun med på å stifte ei diskusjonsforening som særlig diskuterte politikk. I 1904 ble første kvinne valgt inn i Mandals kommunestyre, næringsdrivende Theodora Syrdahl. Dette året ble Anna Sveindal og Marie Steen valgt inn som varamedlemmer.
I 1907 ble Anna Sveindal valgt inn som fast representant. Hun ble også første kvinne i formannskapet i Mandal. Sveindal var en av to kvinnelige representanter denne perioden, den andre var lærer Othilie Gundersen. Elisabeth Spilling ble valgt som vara.
Anna Sveindal. Eier: Mandal museum, Vest-Agder-museet
Ved valget i 1910 ble Anna Sveindal valgt inn som vara. Else Fjeldsgaard, Theodora Johnsen, Othilie Gundersen og Rebekka Bugge var de kvinnelige representantene som ble valgt inn dette året. I 1913 ble alminnelig stemmerett innført for kvinner. Ved dette valget fikk Else Fjeldsgaard gjenvalg. Othilie Gundersen og Sigrun Skar ble valgt inn som vararepresentanter.
Kvinners deltakelse i politikken var i gang, men lenge var kvinnenes representasjon lav. Kampen for likestilling mellom kjønnene, innenfor politikk og andre samfunnsområder, var selvsagt ikke over i 1913, og heller ikke i 1978 da Likestillingsloven ble vedtatt.
I forbindelse med Miljøuka holder vi kurs i såpekoking med Laura Christina Brøvig Vallenes.
Alle får lage 3 eller 4 såper hver, vi bruker bare økologiske og rene råvarer. Du blir kjent med markedets reneste essensielle oljer og det blir et ekstra fokus på bruk av tang i såpeproduksjon.
Kurset varer en og en halv time. Du får med deg såpen hjem. Denne må kuttes dagen etter og så stå og lufttørkes i fire uker før den kan brukes.
Seilas for frihet ble utgitt av Vest-Agder-museet som faksimile i 2018. Bokens redaktør var den kjente krigsseileren Søren Brandsnes, og boken ble førstegang utgitt i 1985.
Vest-Agder-museet har nå fått trykket opp et personregister som blir et vedlegg til denne boken. Registereret ble i sin tid laget av Søren Brandsnes, og etter hans død har familien hatt en gjennomgang av registeret som museet så mottok for å få det trykket.
Vi håper at med dette registeret på plass, vil det være enda enklere å finne fram til de viktige historiene og personlige beretningene som denne boken har så mange av.
Boken selges i utvalgte bokhandlere, museumsbutikkene til avdelingene i Vest-Agder-museet og i vår nettbutikk.
Prisen er 249,- (+ porto dersom man kjøper i nettbutikken)
Mandal feirer 100 år som by og vi viser jubileumsutstillinga “Mandal – der elv møter hav” i Andorsengården. Vi inviterer også til å lage tresnitt som Gustav Vigeland og til omvisning i Vigeland-brødrenes barndomshjem og i kunstnerbyen Mandal! Velkommen til museet lørdag 9. og søndag 10. oktober.
Kl. 12-16: Jubileumsutstillinga “Mandal – der elv møter hav” og “Den lille byen med de store kunstnerne”. Høstferierebus for barn.
“Mandal – der elv møter hav”. Byen moderniseres.
“Tidemand i hjembyen”. Adolph Tidemands verk er en del av kunstsamlinga som stilles ut i Andorsengården.
Kl. 12-14: Grafikkverksted for barn på Vigeland hus. Starter ved oppmøte. Kr 50,- pr. tresnitt.
Kl. 14: Omvisning i Vigeland hus, Gustav og Emanuel Vigelands barndomshjem.
Kl. 15: Historisk vandring i kunstnerbyen Mandal. Oppmøte Vigeland hus.
Lag ditt eget tresnitt på Vigeland hus.Vigeland hus høsten 2021.
Voksen kr 50,- (dekker både inngang i utstillinger og omvisning/vandring på Vigeland hus).
Mandal blir ofte kalt “Den lille byen med de store kunstnerne”. I museet finnes arbeider av Adolph Tidemand, Olaf Isaachsen, Amaldus Nielsen og Gustav Vigeland, som alle er født i Mandal. Mandal museum holder til i Andorsengården, byens mest prominente kjøpmannsgård, oppført 1801-1805. Museet har gode utstillinger om byens tidlige sjøfart og eldre fiskeri på Agder-kysten. Vigeland hus, barndomshjemmet til kunstnerbrødrene Gustav og Emanuel Vigeland, er også en del av Mandal museum.
Museet er stengt for sesongen, men vi tar imot bestilte grupper på byvandring eller omvisning i utstillingene.
Gjennom året har vi foredrag og arrangementer tilpasset smittesituasjonen. Denne oversikten vil bli oppdatert. Mer informasjon om de forskjellige arrangementene legges ut under nyheter.
Kommende aktiviteter:
Høståpent: 9.-10. oktober kl. 12-16.
Kl. 12-16: Jubileumsutstillinga “Mandal – der elv møter hav” og “Den lille byen med de store kunstnerne”. Høstferierebus for barn.
Kl. 12-14: Grafikkverksted for barn på Vigeland hus. Starter ved oppmøte. Kr 50,- pr. tresnitt.
Kl. 14: Omvisning i Vigeland hus, Gustav og Emanuel Vigelands barndomshjem.
Kl. 15: Historisk vandring i kunstnerbyen Mandal. Oppmøte Vigeland hus.
Velkommen til Sjølingstad Uldvarefabrik. Besøk den levende museumsfabrikken og se hvordan råull forvandles til ferdige ullvarer. I museumsbutikken selger vi våre egenproduserte varer som garn, filt, ullstoffer og tepper.
Omvisninger i fabrikken etter avtale alle dager hele året.
Priser for grupper:
Omvisning grupper (15 personer) i arbeidstid: kr 1400
Omvisning grupper (15 personer) utenom arbeidstid: kr 2000
Er dere mer enn 15 personer i gruppa, koster det kr 100 per person ekstra.
Ei vanlig omvisning i fabrikken tar ca. 45 minutter. Ta kontakt om dere ønsker et annet opplegg. Vi tilpasser gjerne for grupper med forskjellige interesser.
Åpningstider sommersesongen 2022: 20. juni–20. august:
Alle dager kl. 11–17
Daglige omvisninger i fabrikken
Ullaktiviteter for barn
Slik finner du oss:
Sjølingstad ligger 8 kilometer vest for Mandal – følg det brune skiltet fra E-39.
Ta kontakt på telefon 38 25 60 23, eller e-post.
Statens forurensingstilsyn anslo i en rapport at det var over én million fritidsbåter i Norge. Av disse var omtrent 550 000 motorbåter under sju meter, og av disse var ca. 95 000 bygget i perioden 1961-1980. Det ble estimert at hele 75 prosent av alle fritidsbåter hadde skrog i glassfiberarmert polyester. Disse båtene er snart utrangerte og vil kunne utgjøre en miljørisiko dersom de ikke blir avhendet på forsvarlig måte. Plastbåtens eldrebølge vil snart skylle inn over oss.
Miljøgifter
Det er de eldste plastbåtene som har størst innhold av miljøfarlige stoffer. Årsaken er at det ble brukt stoffer både i bygging, men også i bunnstoff, som senere har blitt ulovlig. Eksempler er kvikksølv, bly, kortkjedete klorete parafiner, PCB og TBT. En annen potensiell forurensningskilde oppstår i nedbrytningen av polyester når glykol, ester og syrer blir frigjort.
Tanken om at utrangerte plastbåter kan utgjøre et miljøproblem er ikke ny. På slutten av 1970-tallet etterlyste Johan Koefoed, leder for Norsk Båtbyggeriers Landsforening (NBL), en studie av hvordan man skulle håndtere kasserte fritidsbåter. En slik studie ble utført av båtkonstruktør og sivilingeniør Eivind Amble i 1994. Rapporten konkluderte blant annet med at det var behov for et sentralt båtregister og en panteordning for utdaterte fritidsbåter, men anbefalingene ble den gangen ikke fulgt opp politisk.
Returordning
I 2016 fremmet Avfall Norge og Redningsselskapet forslag om en returordning for utrangerte fritidsbåter. Fra 1. oktober 2017 trådte den nye panteordningen for småbåter i kraft.
Ordningen er et betydningsfullt bidrag i kampen mot marin forsøpling. Samtidig er det viktig at også noen av de historiske plastbåtene tas vare på for framtiden. De klassiske plastbåtene er en del av vår felles kulturarv, ikke minst på Sørlandet.
I samarbeid med Mandal historielag inviterer vi til bokpresentasjon ved forfatter Magne Haugland på museet.
I 2019 ga Magne Haugland ut boka «Dø om så det gjelder», om Linge-telegrafist Fredrik Aaros fra Søgne. Tirsdag 19. oktober kommer han til Skutegalleriet på Mandal museum for å fortelle om boka. Aaros reiste til England, ble med i den norske hær og marine, og senere også i Kompani Linge. Foredraget inneholder en rekke historier fra krigen i vår region.
Etter bokpresentasjonen holder museet åpent i den lokalhistoriske utstillinga «Mandal – der elv møter hav».
Fri entré.
Skutegalleriet, inngang fra Store Elvegate 6, over gata for Thomas Salvesen eft.
Ved slutten av 1800-tallet ble det opprettet en rekke folkemuseer i Norge, og Kristiansand var blant de første i Norge til å åpne sitt eget «Folkemuseum» allerede i 1903. Den kjente dikteren Vilhelm Krag var en viktig initiativtaker til museet gjennom sin iver for å ta vare på den lokale kulturen.
Nasjonalromantikken stod sterkt rundt 1900 og bidro til at flere «folkemuseer» ble etablert. I utgangspunktet handlet det mer om en romantisk hagetanke hvor bondestuer skulle være stemningsfulle landskapselementer. På denne måten ble bondekulturen i stor grad romantisert. Bondens kultur sammen med romantisk kultur dannet en ramme rundt det velstående borgerskapets friluftsliv.
Nasjonen og den nasjonale kultur stod svært sterkt i tanken bak de nye folkemuseene. Denne forbindelsen mellom nasjonal kultur og museer representerte noe helt nytt. Det var den nasjonale kulturen som bandt folk sammen og dette var spesielt viktig etter hvert som det skiftet til 1900-tallet og diskusjonen om unionen med Sverige stadig et viktig tema. Folkekulturen ble sett på som nasjonalkulturens kjerne og med folkekultur mentes bondekultur. Bondekulturen ble sett på som mest ekte, urørt av det danske gjennom århundrer i union. Bondekulturen ble dermed et bindeledd til Norges storhetstid, vikingtid og middelalder – før unionen med Danmark. Det var derfor viktig at det var denne kulturen som ble vist på de nye folkemuseene, som en del av nasjonsbyggingen.
Opprettelsen av et folkemuseum i Kristiansand
Folkemuseet Maihaugen på Lillehammer ble etablert i 1887, etterfulgt av Norsk folkemuseum i 1894. Og allerede i 1903 åpnet et «Folkemusæum» i Kristiansand. En av pådriverne for museet var dikteren Vilhelm Krag. Rundt 1900 var han en ung mann som hadde mange ideer og ønsker om å forbedre hjembyen. Han skrev et innlegg i Christianssands Tidende i november i 1901 hvor han la frem et forslag om et eget folkemuseum i Kristiansand med bygninger fra Setesdal, Kristiansand og skjærgården:
«Der har i de sidste Aar været arbeidet meget for at redde de sidste Rester, der endnu findes tilbage i vort Land af vore Fædres Kultur. Riktignok kommer disse ædle Betræbelser i ellevte Time; men denne Omstændighed bør jo kun være en Grund mere til at tage ivrigt fat.»
Krags argument var at gjenstander som tidligere var gått i arv i generasjoner, nå ble kjøpt opp av samlere, og gjerne havnet i utenlandske samlinger, i stedet for å bli vist frem i Norge. Han mente at Norge dermed mistet sin forståelse av seg selv, når gjenstandene som var selve kjernen i norske tradisjoner, norsk håndverk og husflid, ikke lenger fantes i landet enten fordi de ikke lenger ble tatt vare på eller ble kjøpt opp av private samlere. Krag mente at det var en stor jobb å redde alt, slik at folk måtte komme sammen på sitt sted og arbeide for å redde det lille som var igjen. Han skrev at Kristiansandere hadde en særlig oppgave i å bevare kulturen i Setesdal:
«Den merkværdige dal, der ved sin ensartede Kultur, sin Poesi og Kunstflid fortjener den allerhøieste Interesse, vil jo nu – som vi alle ved – om kortere eller længere Tid bukke måtte bukke under for den fremtrængende «Civilisation» som det kaldes.»
Krag fryktet at kulturen i Setesdal var i ferd med å gå tapt og noe måtte skje for å bevare den. Folk i Kristiansand så nok på denne tiden på Setesdal som ja «den mærkverdige dal». Tiden gikk litt saktere i de mer isolerte bygder oppover dalen, og tradisjoner innen mat, klær og byggeskikk blant annet var bedre bevart enn i byen og steder langs kysten, med nye mennesker, varer og impulser fra blant annet utlandet.
Krag skrev videre:
«Jeg forslaar derfor at interesserte Mænd og Kvinder i Christianssand og Sætersdalen slutter sig sammen for at erhverve interessante Exemplarer af den gamle sætersdalske Bygningskunst, – Stabbur, Røgstue, Vaaningshus osv, faa fragtet disse ned til Byen og stillet op her.»
Kort tid etter Krags artikkel ble opprettelsen av museum en egen politisk sak og det ble enstemmig vedtatt at Kristiansand skulle ha sitt eget folkemuseum.
Allerede i desember 1901 ble de to første bygningene til museet kjøpt inn, dette var en årestue og et loft fra gården Kveste i Setesdal. Hvor museet skulle ligge var på dette tidspunktet ikke bestemt, og flere forslag til lokalitet var oppe til diskusjon. Til slutt falt valget på et område på Bellevue kalt «Trekanten». Bygningene fra Kveste ble reist på Bellevue allerede før Kristiansand folkemuseum hadde sitt konsituerende møte i oktober 1903. Det var helt fra museets tilblivelse en diskusjon om museets plassering, «Trekanten» på Bellevue var ikke ideel. Ravnedalen og Odderøya var områder som ble vurdert som nye museumsområder.
Fra Kristiansand folkemuseum på «Trekanten» på Bellevue
I tillegg til hus fra Setesdal var Krag opptatt av at også bygninger og kultur fra Christianssands stift skulle være en del av det nye anlegget. Han skrev at det var noe eget over husene i byen som skilte seg fra hus på f.eks Østlandet og at også denne kulturen måtte tas vare på. Han hadde nok også sterkt i minne den store bybrannen i 1892 som gjorde store deler av byens gamle trehusbebyggelse til aske. Dermed ville det være vanskelig kunne skaffe en bygning slik Krag ønsket seg, det var nok helst et overklassehjem, et patrisierhus, slik som stod på rekke i Østre Strandgate og ble borte i brannen i 1892. Men han hadde allerede lovnader om å kunne få ypperlige møbler, gardiner, tapeter og andre gjenstander. Han hadde altså allerede snakket med mange i byen om hans ønske om å danne en samling i byen. Da han skrev sin artikkel hadde han samlet inn nok til å møblere et par stuer med alle gjenstandene han var lovet.
Allerede da museet ble stiftet var det ønskelig at museet skulle romme en skjærgårdsavdeling. Vilhelm Krag tilbød museet en bygning i Ny-Hellesund i 1904. «Jomfru Falcks eiendom» var til salg allerede i 1899, med en annonse i Fædrelandsvennen. Dette huset er det vi i dag kjenner som Det kongelige privilgerte gjestgiverei på Kapelløya i Ny-Hellesund. det «Falkske hus» fra Ny-Hellesund i 1904, men da dette tilbudet ble avslått trakk Vilhelm Krag seg ut av foreningen. Avslaget var nok basert på manglende midler til den kostbare prosessen med å flytte et bygning.
Museet på Grimshaugen
Antallet bygninger på museet økte raskt, og etter en ny diskusjon og vurdering ble museet i 1909 flyttet til Grimshaugen. Fem bygninger ble reist her: årestua fra Kveste, Kvesteloftet, Nomelandsloftet, ferjestuen fra Øvre Ferjested i Kristiansand og paviljongen fra Børsparken i Kristiansand.
Postkort med motiv fra museet da det lå på Grimshaugen. Her har museet fått opp Nomelandsloftet i tillegg til bygningene fra Kveste. Børspaviljongen i venstre kant og Stiftsamtmannens paviljong som ligger litt skjult bak er også bygninger som står på museet i dag.
Museet overtok i tiden som fulgte en rekke store samlinger fra institusjoner i Kristiansand, samt flere bygninger. I 1917 var museets bygninger så overfylte at museet måtte stenge for publikum.
I 1926 åpnet et nytt utstilling- og magasinbygningen på Grimshaugen, men allerede i 1930 var dette for lite. Det ble gravet ut en kjeller for å få mer plass, men det gikk ikke lenge før også dette ble for lite. I 1939 bestod museet av 12 antikvariske bygninger, og tomten var blitt for liten.
I tiårene som fulgte kom det til flere og flere bygninger, og på slutten av 1940-tallet ble det igjen behov for mer plass til det økende antall bygninger. Igjen ble flere forslag til ny lokalitet diskutert, denne gangen falt valget på Øvre Kongsgård.
Museet flytter igjen
Ved flyttingen til Kongsgård ble de tre bygningene fra Setesdal satt sammen med nystoge, bur, stall og fjøs, samt en lagret løe. Alle fra ulike deler av Setesdal. Slik ble det et mer komplett tun som skapte en bedre helhetsopplevelse. Bygningene ble satt i to rekker slik tradisjonen var i Setesdal. Setesdalstunet ble åpnet i 1953.
Bilde fra da Setesdalstunet var tilnærmet komplett på Øvre Kongsgård ved midten av 50-årene
I 1952 ble museet utpekt til å bli fylkesmuseum og navnet ble derfor endret til Vest-Agder Fylkesmuseum. Fylkesmuseet skulle da også inneholde byggeskikk fra eget fylke og i 1956 fikk museet en uventet forespørsel om å kjøpe et gårdsanlegg i Eiken, bestående av fem bygninger med inventar. Fire av bygningene ble flyttet til museet, hovedhus, fjøs, stabbur og låve. En badstue som skulle flyttes med kollapset etter en tung snøvinter før de rakk å flytte den. Eikentunet som er en stor del av Vest-Agder tunet ble åpnet i 1958.
Det var først da museet flyttet til Kongsgård at det store arbeidet med å anlegge en Bygade startet. Fra tidligere hadde de kun enkelthus, tre paviljonger fra Kristiansand sentrum. Bygaden skulle gi størst mulig bredde i tid og i miljøskildring, fattig og rik, arbeidere og handelsborgere. Festningsgaten 16 ble det første bygget som ble satt opp i museets «Bygade». Senere fulgte hus etter hus og det foreløpig siste bygget ble satt opp på museet i 2002.
Festningsgaten 16, det første bygget som utgjorde den nye Bygaden. Fotograf: Ferdinand Køhn
Nye bygninger har fortsatt å komme til museet i årenes løp, den foreløpig siste ble satt opp på museet i 2002.
I 2006 skjedde det en stor konsolidering av museene i Vest-Agder og navnet ble igjen endret til Kristiansand museum.
Kilder:
Jostein Andreassen: Striden om «Skjærgaardshuset», i Min barndoms have Vest-Agder fylkesmuseum årbok, 1992
Anne Eriksen: Museum: en kulturhistorie, 2009
Frithjof E. W. E. Fonahn Kristiansand Folkemuseum Vest Agder Fylkesmuseum 1903-1978, 1978
Vi gjentar suksessen fra i fjor, og inviterer til en spennende kveldsvandring på Møvik fort den 20. og 21. oktober fra kl. 1900 til 2100.
I ly av høstmørket, blant etterlevningene fra det tyske kystfortet fra andre verdenskrig, får publikum oppleve skjulte historiske skatter. Driftsleder Arild Andersen åpner dører som til vanlig står stengt, og tar oss med inn i deler av fortet på Møvik som sjelden ser dagens lys.
Vi legger opp til to kvelder med grupper på 30 personer. Omvisningen varer i to timer og vil for det meste foregå utendørs. De som deltar bes om å kle seg etter forholdene og ta med egen lommelykt. Omvisningen starter på parkeringsplassen.
Billetter kjøpes på forhånd via vårt bookingsystem.
Endelig kan vi invitere til strikkelørdag igjen! Det blir foredrag, visning av strikkeplagg, omvisning, kaffe, lunsj og strikking. Kanskje du kan få inspirasjon til høstens strikketøy?
Program:
12.00 Dørene åpnes.
12.30 Judith forteller om sjoddi, gamle plagg fra loftet og produksjon av strikkegarn.
Wenche Roald forteller om prosessen fra ide til ferdig strikkeplagg.
Tori Seierstad viser farge- og mønsterleik.
14.00 Lunsj (serveres i kafeen).
15.00 Omvisning i fabrikken.
Pris: Inngang kr 250. Forhåndssalg av billetter. Billetten inkluderer kyllinggryte. Send oss en epost dersom du ønsker vegetar eller glutenfritt. Maks 40 plasser.
Årets Agderseminar finner sted på KUBEN i Arendal 4. og 5. november 2021 og handler om «Arbeid, arbeidere og arbeiderbevegelse i Agder 1500–2021».
Agder – det egentlige Sørlandet – forbindes i dag først og fremst med sol og sommervarme, ferie og fritid. Men Agder var også et viktig arbeiderfylke. Agderseminaret 2021 har som målsetting å synliggjøre dette.
Allerede i tida før den industrielle revolusjonen fantes det store fabrikk- og konsernmessig organiserte arbeidsplasser i Agder, særlig ved de store jernverkene. Helt i begynnelsen av 1800-tallet bygde Hans Nielsen Hauge og hans tilhengere opp et imponerende, lite industrisamfunn på Fennefoss i Setesdal. Under den industrielle revolusjonen var det nettopp i Agder, nærmere bestemt i Arendal, at Det norske Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Også viktige agitatorer, ideologer og strateger har sitt opphav på Sørlandet.
Arbeid, arbeiderne og arbeiderbevegelsen i Agder har ikke bare en fortid, men også en samtid. Avslutningsvis vil seminaret kaste lys på og drøfte dagsaktuelle emner som arbeidsmigrasjon inn og ut av Agder, nyliberalismen, organisasjonsgrad og rekruttering.
Bli med på et nytt sykurs med Trine på Sjølingstad Uldvarefabrik. Forrige kurs sydde vi skjørt, denne gangen syr vi ei skjortejakke eller ei kåpe i stoff produsert på museumsfabrikken. Les mer og meld deg på.
Vi syr ei skjortejakke eller ei kåpe av lokalprodusert stoff fra Sjølingstad Uldvarefabrik.
Priser: Kurset koster 1000 (inkluderer veiledning, enkel lunsj og mønster). I tillegg kommer pris på stoffet.
Du kan velge mellom 3 stoffkvaliteter, fargen velger du på kurset (fargene kan variere noe på skjermen):
Fiskebein i farge turkis eller grå, kr 1200 pr meter.
Vadmel, kr 950 per meter 900-serien, kr 1200 per meter.
Stoffmenge lang jakke ca. 2 meter. Stoffmengde kort jakke ca. 1,60 meter.
Ta med: symaskin, saks og annet sytilbehør. Vi har klippet opp ferdige mønstre i forskjellige størrelser på forhånd.
Museumsbutikken er åpen tirsdag–fredag om du vil kjøpe ullstoffer i metervarer. Stoffer kan også bestilles i nettbutikken vår: Her kan du bestille toskaft. Her kan du bestille 900-serien. Vadmel ligger ikke i nettbutikken, men vi tar imot bestillinger på telefon eller epost.
Stoff i fiskebein i fargene grå turkis eller grå.
Vadmel i forskjellige farger; rust, grå, marine, koks, mosegrønn og hvit.
Stripete stoff i 900-serien i fargene brun, beige og grå.
Sommeren 2021 åpna ei ny lokalhistorisk utstilling om byens historie; «Mandal – der elv møter hav». Industrihistorie er en viktig del av regionens historie, og for å belyse den mangfoldig industrivirksomheten i byen, ble elever i 9. trinn ved Vassmyra ungdomsskole invitert til å bidra til utstillinga som er utstilt i Andorsengården ved Mandal museum.
Arbeidsliv i Mandal
«Arbeidsliv i Mandal» har vi kalt elevenes bidrag til utstillinga. Elevenes oppgave var å intervjue besteforeldre, eller andre i generasjonene før dem, om deres arbeid og arbeidsplasser. Resultater fra disse intervjuene vises i et av fem rom i utstillinga. Gjennom lyddusjer og digital fortelling kan man lese og høre fortellinger elevene har skrevet om arbeid i Mandal etter intervjuene de gjennomførte.
Valg av skole var ikke tilfeldig, Vassmyra ungdomsskole har gjennom flere år vist stor interesse for at elevene skal lære om byens og omegns historie. Skolen knyttet prosjektet opp mot undervisninga i både norsk, samfunnsfag og utdanningsvalg. Hele trinnet deltok, omtrent åtti elever og flere lærere.
Vi ønsket å finne ut mer om:
Hva fantes og hva finnes av arbeidsplasser for kvinner og menn i Mandal?
Hva slags små og store virksomheter kan byens befolkning minnes i dag?
Når begynte man å arbeide?
Hvordan var arbeidsforhold, lønn, opplæring og sikkerhet?
Hvordan er byens arbeidsliv i dag?
Hvordan klarte bedrifter med lange tradisjoner nødvendige omstillinger?
Elevene intervjuet i hovedsak besteforeldre, og museet fikk mange flotte intervjuer som forteller om flere sider ved arbeidslivet i Mandal. Det var fortellinger om opplæring og sikkerhet, om arbeidstid og lønn, om muligheter for kvinner og menn i arbeidslivet, og ikke minst om et arbeidsliv som har forandra seg veldig mye fra de eldste intervjuobjektene startet i sin første jobb og fram til i dag.
Gjenstander som kan si noe om arbeidsliv. Eksempler brukt på skolebesøk høsten 2020.
Eksempler fra intervjuene med spørsmål og svar:
Fortell om din første jobb, bestefar. Bestefar: Den aller første jobben min, når jeg var 13 år, var som hjelpegutt på en lastebil og lassa stav. Stav er noe som de brukte til fisketønner, som vi lastet og kjørte til Flekkefjord.
Hvordan var opplæringen til jobben? Farfar: Jeg lærte å kjøre hest, men etter hvert fikk de jo traktor.
Hva ville du bli da du var ung? Mamma: Jeg ville bli elektriker, men det var ikke et vanlig yrke for jenter. Når jeg snakket med min rådgiver på skolen, så sa hun at jeg ikke så ut som en elektriker. Så det gjorde det jo litt vanskelig å ta det valget.
Hvor mange timer i uka jobba du omtrent? Farfar: Til å begynne med, altså da jeg startet, jobbet vi 47 og en halv timer i uka.
Fortell om din første jobb. Farfar: Vi bygde trebåter. Vi lagde først en kjøl, altså bunnen av båten, og så satt vi stevner. Når vi hadde fått det opp, så begynte vi å legge sånne bord for å bygge selve båten. For å få bøyd de bordene skikkelig måtte vi ha de inn i en steam kjele, med damp, sånn at de skulle bli myke og sånn at vi kunne få fasong på dem.
Med prosjektet ønska vi involvering av elevene i fortellinga om byen. Håpet var at det skulle oppleves som meningsfullt for elevene å snakke med sine besteforeldre om hvordan det var før, og at det kunne vekke interessen for forskjeller mellom før og nå, og dermed den historiske utviklinga på deres hjemsted og for den generelle samfunnsutviklinga.
For et lite museum er det av stor betydning å få til slik involvering og samarbeid. Det gir elevene tilhørighet til byen og museet, og det gir museet tilgang på spennende fortellinger.
Flere elever har også reflektert over sitt eget intervju og hva de har fått ut av det. En av elevene oppsummerer slik:
Etter intervjuet sitter jeg igjen med at det var ganske annerledes for 40 år siden enn det jeg hadde trodd. Jeg fikk både vite ekstra om gamledager og bestefar, noe som var veldig spennende og koselig. Jeg har lært mye og setter veldig pris på hvordan det er i dag, iallfall med sykepenger, mer likestilt mellom kjønn og lønnen.
Utstillinga Mandal – der elv møter hav, ble åpna 20. juni 2021. Elevene ved Vassmyra ungdomsskole ble invitert til førpremiere allerede 17. juni, da ble de takka med marsipankake og tale fra ordfører Even Sagebakken.
Utstillinga vil bli stående i Andorsengården framover. Den er åpen for grupper og skolebesøk og ved arrangementer.
Prosjektet er støttet av Kulturrådet gjennom samfunnsrolleprogrammet til Vest-Agder-museets prosjekt, «Sammen om fortellingen», ledet av Kathrin Pabst.
German infantry strongpoint at Braneset, Kristiansand, Norway. Main armament 2 x 5cm tank guns placed in Ringstand 65a bunkers. Active 1942-1945.
Tekst: Endre Wrånes, konservator NMF
Under andre verdenskrig var Høllen og Årossanden, drøye halvannen mil vest for Kristiansand, steder av militær betydning. Den tyske okkupasjonsmakten betraktet området som et mulig landgangspunkt for allierte styrker. Dette var likevel ikke stedet for en større landgang, til det var forholdene for små og Høllefjorden hadde for mange holmer og skjær. Det var for en supplerende landgang, for eksempel bak frontlinjen, at kystlinjen ved Høllen og Åros kunne spille en rolle.
Forsvarsverket på Braneset med bunkere i betong og tømmer, løpegraver og skytestillinger. Skisse: Vest-Agder-museet.
Kanonene på kystfortene på Lastadheia (Ålo) og seinere Helgøya (Ny Hellesund) dekket ikke Høllefjorden effektivt. Infanteristene i forsvarsverket på Høllebakken, som overvåket havna i Høllen, manglet effektive våpen til bruk mot landgangsbåter. Sommeren 1942 ble arbeidet med å bygge en kanonpost ved Høllefjorden påbegynt. Anlegget ble plassert på Braneset, rett vest for Årosveden. Herfra skulle mindre og raskere landgangsbåter kunne beskytes.
Tysk kartskisse over Braneset fra 1945. Fra Riksarkivet.
Fra høsten 1942 var det forlagt en tropp infanterister på Braneset. De mindre kystforsvarsverkene var generelt bemannet av infanterister, fotsoldater fra en hæravdeling, i motsetning til de større kystfortene som hadde sine artillerister. Bevæpningen på Braneset bestod den første tiden av en 7,5cm feltkanon, den var krigsbytte fra Frankrike. Like før årsskiftet 1942-43 ble to 5cm stridsvognkanoner montert i anlegget. Disse var hentet fra tyske Panzer III stridsvogner, som trengte å oppgradere bevæpningen.
Standardisert kanonbunker Ringstand 65a. Fra Vest-Agder-museets arkiv.Tysk kart fra 1943 som viser forsvarsverkene ved Høllen og Braneset samt minefelt på Årosstranda. Dette er en del av et større kart over Kristiansand som er utstilt på Kristiansand kanonmuseum. Foto: Vest-Agder-museet.
Braneset i dag
I nye Kristiansand kommune er Braneset ett av totalt to gjenværende, intakte kystforsvarsverk (for infanteri) fra andre verdenskrig. I kraft av sin bevaringsgrad har anlegget på Braneset stor historisk og pedagogisk verdi – og er verdt et besøk.
Braneset, løpegravsystem og stilling for 5 cm. kanon. Foto: Endre Wrånes / Vest-Agder-museet.
De to kanonbunkerne på Braneset er av en standardisert type, av tyske ingeniører benevnt Ringstand 65a. Foruten kanonstillingen har disse bunkerne to rom, for ammunisjon og dekning. Det er kjent totalt fem bunkere av denne typen i Agderfylkene. Kystfortene på Hidra og Landehobde har én hver, det er én i infanteriforsvarsverket på Njerveåsen ved Spangereid og altså to på Braneset.
