Museets nyeste publikasjon består av totalt ni artikler, derav syv handler om utvalgte gjenstander og forskningsprosessen som har ført til ny kunnskap som igjen vil prege formidlingen fremover.
Viktigere enn publikasjonen og utstillingen har prosessen vært. Det overordnete målet med publikasjonen og det medfølgende utstillingsprosjektet var å forankre en kritisk tilnærming til tolkning og bruk av gjenstander i forskning, forvaltning og formidling ved Vest-Agder-museet – systematisk og gjennomgående. Museenes samfunnsrolle innebærer i dag en større mangfoldighet og utviklingstenkning enn før. Flest mulig aspekter og ulike stemmer skal komme frem. Åpenhet i, aksept for og anerkjennelse av bredden og dybden i krevende, samfunnsrelevante spørsmål er av avgjørende betydning.
![ARVE5529]()
Fra utstillingen Bak fasaden, der gjenstandene som publikasjonen handler om, vises frem. Foto: Arve Lindvig
I publikasjonen finner du følgende artikler:
Bak fasaden – museets og gjenstandens
Hva har et laftet hus, en ølbolle, et flagg, to malerier, et fjellbor og en plastbåt, alle fra en annen tid, til felles? Hvordan kan hver av disse gjenstandene gi leseren et innblikk i gjenstandens nytteverdi, for de forskjellige menneskene som har benyttet seg av dem opp gjennom årene? Kan man i tillegg si noe om verdiene hver enkelt gjenstand representerte for eieren og samfunnet på den tiden den ble brukt? Og hvordan kan man vise til flest mulig aspekter, positive og negative, for også å formidle problematiske sider av gjenstandens bruk eller betydning? Dette er sentrale spørsmål i boka, og i innledningskapitlet vises til teoretiske tilnærminger til svar. Forskjell mellom nytte og verdi tas også opp, og det belyses hvordan gjenstander kan brukes aktivt i arbeidet med museenes samfunnsrolle.
Kathrin Pabst er etnolog og førstekonservator NMF, med doktorgrad i profesjonsetikk. Hun er leder for fagseksjonen ved Vest-Agder-museet.
Badstuebading – bad, botemiddel eller myte?
![Bastue til web (3)]()
Badstue som artikkelen handler om. Den finnes ved Kristiansand museum. Foto: Arve Lindvig
På Kristiansand museum står en badstue fra Opsahl i Vigmostad plassert som en del av et gårdstun fra Eiken. Dette er et typisk eksempel på en badstue i Norge og er en del av formidlingen av historien om gårdsliv i Vest-Agder for 200 år siden. Historien museet forteller om badstuen, er en historie om et hus hvor funksjonen har endret seg ettersom verdiene i samfunnet har endret seg. Anerkjente forskere og forfattere har bidratt til badstuens historie i omfattende studier av norsk bondekultur, byggeskikk og tradisjoner. Men kan det være at historien ikke er fullstendig eller korrekt? En gjennomgang av kildematerialet som ofte er blitt brukt, viser at museet bør gjennomgå historien som fortelles om badstuen og at fortellingen om badstuen er mer kompleks enn tidligere antatt.
Tonje Tjøtta er utdannet etnolog og jobber som konservator ved Kristiansand museum, en avdeling av Vest-Agder-museet.
Mer enn en ølbolle – alkohol til glede og fortvilelse
![]()
En ølbolle fra 1788 med flere innskifter. Ølbollen tas opp i artikkelen, men det er en annen som vises i utstillingen. Foto: Arve Lindvig
I en gammel årestue ved Kristiansand museum i Vest-Agder står en ølbolle fra 1700-tallet utstilt. Ølbollen brukes som et utgangspunkt for å se nærmere på hvordan alkohol, og spesielt øl, har vært en viktig del av mennesker liv på både godt og vondt. Den berusende drikken ble inntatt på mange arenaer og det var ikke alltid selve rusen som var målet. Det sosiale aspektet var vel så viktig. Bestemte normer og regler var styrende for hvordan man brukte alkohol, og overtredelser av disse ble sett på som et problem. Synet på og bruken av alkohol har endret seg over tid, men samtidig finnes det mange likehetstrekk i måten vi bruker alkohol på. Ved å se på hvorfor og hvordan alkohol ble brukt tidligere, kan man få en bedre forståelse for hvorfor og hvordan alkohol blir brukt i dagens samfunn.
Hege G. Johansen er utdannet arkeolog og jobber som registrator ved Vest-Agder-museet. Artikkelen er fagfellevurdert.
Unionsmerket, et symbol som har merket det norske folk
Kan Norges nei til EF i 1972 og EU i 1994 ha hatt bakgrunn i Norges erfaringer med tidligere unioner? Unionen med Danmark fra 1380 til 1814 ble på 1800-tallet betraktet som en ulykke for Norge. Unionen med Sverige fra 1814 til 1905, som Norge ble tvunget inn i, er av mange norske historikere blitt sett på som en eneste lang nasjonal kamp for selvstendighet. Det norske flagget som ble vedtatt brukt i 1824, ble endret som følge av unionen med Sverige, blant annet med innføring av den kjente Sildesalaten, med unionsmerket i venstre hjørne. Gjennom hele 1900-tallet og inn i 2000-tallet sto den norske nasjonalstaten sterkt i folks bevissthet. Artikkelen drøfter om bruken av det norske flagget i debatten for og mot EF i 1972 og EU i 1994 kan ha sammenheng med nettopp dette unionsmerket, som ble en del av det norske flagget gjennom unionen med Sverige.
Jan Henrik Munksgaard er historiker, førstekonservator NMF, flaggekspert og tidligere avdelingsleder ved Vest-Agder-museet.
Adolph Tidemands «Haugianere» (1865)
![ARVE5510]()
I utstillingen finner man ikke originalen, men et bilde av Haugianerne. Foto: Arve Lindvig
Adolph Tidemands maleri Haugianerne er et hovedverk av en av Mandals mest kjente kunstnere. Maleriet har en rik og interessant tilblivelses- og eierhistorie og kan knyttes både til strid mellom kunstnerens svoger og aktive haugianere og en vanskelig tid, med sykdom hos kunstneren selv. Spesielt sistnevnte aspekt har blitt belyst på en helt ny måte her: For første gang har det blitt forsøkt å diagnostisere sykdommen, 150 år etter kunstnerens død, med støtte av leger. Men artikkelen inneholder flere aspekter som bringer leseren bak fasaden, og som åpner for en bredere og mer fullstendig forståelse av det anerkjente verket. Blant annet blir det drøftet hvorfor jøder kan ha hatt en spesiell interesse for det kjente kristne motivet. Maleriet har vært eid av store og interessante personligheter og institusjoner, i utlandet og i Norge.
Thor Gunnar Hansen er utdannet historikker og har inntil nylig jobbet som regionkonservator og konservator NMF ved Vest-Agder-museets avdeling Mandal museum.
Hvem bygget de tyske kanonstillingene på Sørlandskysten?
Et borejern for håndboring i fjell, funnet på Møvik fort ved Kristiansand, danner utgangspunkt for å se nærmere på den tyske utbyggingen av forsvarsverk på Agderkysten under andre verdenskrig. Planen til den tyske okkupasjonsmakten var å forsvare de erobrede landområdene i Nord- og Vest-Europa mot alliert invasjon ved hjelp av permanente forsvarsverk. I byggingen av disse forsvarsverkene benyttet tyskerne seg av både krigsfanger og tyske soldater. Størsteparten av arbeidsstyrken var likevel norsk, noe som er en hittil lite belyst del av landets historie. Uten norsk arbeidskraft og kompetanse hadde ikke okkupasjonsmakten kunnet bygge ut forsvarsverkene i det omfang og tempo de gjorde, og mange norske bedrifter tjente godt på samarbeidet.
Endre Wrånes er utdannet historiker og jobber som militærhistoriker og konservator ved Vest-Agder-museet. Artikkelen er fagfellevurdert.
En båt på land
![ARVE5527]()
Plastbåten i utstillingen. Foto: Arve Lindvig
Plastbåter og regionens plastbåtindustri er et satsingsområde ved museet, men fokuset er som oftest rettet mot gleden over å bruke båtene på sjøen i sommer. Men støpingen av plastbåter leder over til helse- og miljøaspekter knyttet til produksjon og avhending av eldre plastbåter. I plastbåtindustriens tidlige fase ble kjemikalier brukt uten tanke på at de kunne være helseskadelige. Ofte fant produksjonen sted i lokaler med mangelfull ventilasjon. Bruk av masker under produksjon og gode ventilasjonsanlegg ble først vanlig på 1970-tallet. Mange arbeidere pådro seg løsemiddelskader. I tillegg står vi nå overfor større utfordringer knyttet til avhending av båter som ikke lenger er i bruk. Glassfiberbåter lever lenger enn først antatt, og vi er ennå ikke kommet inn i plastbåtenes eldrebølge. Antall utrangerte plastbåter vil øke i fremtiden og kan komme til å utgjøre et stadig større miljøproblem. Miljøverndepartementet utreder muligheter for å løse denne utfordringen. Mest sannsynlig vil det bli innført en panteordning på fritidsbåter i fremtiden.
Jan Egil Hansen er utdannet historiker og jobber som konservator med ansvar for plastbåtsatsingen ved Vest-Agder-museet. Satsingen er forankret i museets avdeling Odderøya museumshavn. Artikkelen er fagfellevurdert.
Fra bygdeoriginal til stilikon
Flekkefjord museum forvalter en stor samling kunstverk etter den lokale kunstneren Tatjana Lars Kristian Gulbrandsen. På grunn av sitt oppsiktsvekkende utseende overrasket kunstneren mange. Han fremsto som et levende kunstverk. Hans person og hans malerier ble en sammensmeltning mellom kunst og liv. Kunstneren var dristig og kombinerte kunsten med en sterk gudstro. Til tross for at han tidlig begynte å isolere seg fra omgivelsene, og til tross for sin spesielle legning og et liv med problemer, skapte han fascinerende kunstverk. Gjennom sin aparte framtreden og oppførsel utfordret han virkelig sørlandspietismen. Et av hans malerier, «Den hellige ånd», er i artikkelen utgangspunkt for å fortelle om Gulbrandsens liv.
Arild Johannessen er utdannet historiker og jobber som konservator og avdelingsleder ved Flekkefjord museum, en avdeling av Vest-Agder-museet.
Etterordet «Om forskning ved museene» er skrevet av Per G. Norseng, seniorkonservator ved Norsk Maritimt museum/Stiftelsen Norsk Folkemuseum.
Prosessen mot ferdigstilling av publikasjon og utstilling var givende og krevende samtidig. Vi måtte hele tiden vurdere om vi var på riktig vei. Var gjenstandene for trivielle og hadde for få «skyggesider»? Var de godt nok egnet for å sette i gang kritisk tenkning og refleksjon også blant leserne og besøkende? Om igjen og om igjen har vi diskutert forskjellige innfallsvinkler til museenes samfunnsrolle før vi alltid landet på det samme utgangspunktet: Det handler ikke om selve gjenstanden, kun om en ny vri i vår teoretiske og praktiske tilnærmingen til museenes tradisjonelle arbeidsområder. Den vrien er viktig. Og den må forankres gjennom bevisstgjøring og kontinuerlig praksis.
Publikasjonen er en del av serien «Kulturhistoriske refleksjoner – ny viten». Utstillings- og lanseringspris er kr. 199, deretter vil boka bli solgt for kr. 249.
Vi takker Norsk Kulturråd som har støttet prosjektet Bak fasaden økonomisk.
